Det billigere stoffet koster oss mer penger

Kunden kom til oss med et veldig klart mål.

De ønsket å redusere kostnadene for hettegenseren deres.

Ikke noe uvanlig med det.

Bestillingen vokste, og de prøvde å forbedre marginen før neste lansering.

De hadde allerede funnet en stoffleverandør som tilbyr en billigere fleece.

Prisen så bra ut.

Så de spurte oss:

'Kan vi bruke dette stoffet i stedet?'

Til å begynne med var det ingen grunn til å si nei.

Vi ba om stoffdetaljene og en prøve.

Stoffet så fint ut.

Håndfølelsen var faktisk ganske god.

På papiret virket det som en enkel måte å spare penger på.

Så begynte vi å beregne selve hettegenseren.

Forskjellen i stoffpris var merkbar.

Det nye stoffet var billigere per kilo.

Hvis vi bare sammenlignet stofftilbudet, så avgjørelsen åpenbar ut.

Men vi beregner vanligvis ikke et plagg på den måten.

En hettegenser selges ikke per kilo.

Det selges stykkvis.

Så vi ville vite hva det billigere stoffet faktisk ville gjøre med prisen på en ferdig hettegenser.

Det endret samtalen.

Det første vi sjekket var stoffbredden.

Det nye stoffet var litt smalere.

Det høres ikke mye ut.

Men hettegenseren var oversized.

Karosseripanelene var allerede ganske brede.

Et smalere stoff gjorde at markøren hadde mindre plass å jobbe med.

Kutteeffektiviteten var ikke like god.

Det trengtes mer stoff til samme plagg.

Kiloprisen hadde gått ned.

Mengden stoff som kreves per hettegenser hadde gått opp.

Så sjekket vi svinn.

Det originale stoffet var allerede testet under prøvetakingen.

Det nye stoffet hadde en annen reaksjon etter vask.

Endringen var ikke dramatisk.

Men det var nok å bety for et overdimensjonert plagg.

Etter vask endret kroppslengden og ermelengden seg annerledes.

Vi kunne justere mønsteret for å kompensere.

Men det betydde en ny runde med testing.

Og en annen ting å kontrollere under produksjonen.

Kunden spurte:

'Så sparer vi faktisk penger?'

Vi gikk tilbake til tallene.

Selve stoffet var billigere.

Men plagget ble ikke like mye billigere.

Ekstraforbruket reduserte en del av besparelsen.

Den ekstra testingen ga utviklingskostnader.

Den forskjellige krympeatferden skapte en annen produksjonsvariabel.

Og vi hadde fortsatt ikke sett på etterbehandlingen.

Det nye stoffet hadde en litt annen overflate.

Det var ikke verst.

Den hadde rett og slett ikke samme mykhet som originalen etter vask.

For å komme nærmere den godkjente prøven, måtte vi justere etterbehandlingsprosessen.

Det ga en ekstra kostnad.

På dette tidspunktet så det originale «billigere stoffet» ikke så billig ut lenger.

Vi viste kunden begge beregningene.

Ikke bare:

Stoff A = $X/kg

og

Stoff B = $Y/kg

I stedet sammenlignet vi den estimerte kostnaden for én ferdig hettegenser.

Det var mye mer nyttig.

Forskjellen mellom de to stoffene var nå mye mindre enn kunden hadde forventet.

Og det billigere alternativet kom med flere variabler.

Vi fortalte ikke kunden at de måtte beholde det originale stoffet.

Det ville beseire hensikten med å sammenligne alternativer.

I stedet foreslo vi å teste ett stoff til.

Det var ikke det billigste stoffet vi hadde funnet.

Den var heller ikke den dyreste.

Men den hadde en bredere brukbar bredde, mer forutsigbar krymping og en overflate nærmere den godkjente prøven.

Stoffprisen lå et sted i midten.

Når vi beregnet det ferdige plagget, ga det oss faktisk det beste resultatet.

Dette er en av grunnene til at stoffprisen kan være misvisende.

Et billigere stoff kan spare penger.

Men det kan også øke forbruket.

Det kan endre kutteeffektiviteten.

Det kan skape mer svinn.

Det kan kreve forskjellig etterbehandling.

Det kan påvirke syingen.

Det kan til og med endre måten det ferdige plagget ser ut.

Ingen av disse kostnadene vises i det første stofftilbudet.

Vi har sett kunder sammenligne leverandører med kun stoffprisen før.

Det er forståelig.

Tallet er enkelt å sammenligne.

$4,20/kg ser billigere ut enn $4,70/kg.

Men hvis ett stoff krever mer forbruk for å produsere det samme plagget, er sammenligningen ufullstendig.

Tallet som betyr noe er nærmere:

Hvor mye koster dette stoffet oss per ferdig plagg?

Det er et annet spørsmål.

Det var en annen interessant del av dette prosjektet.

Kunden trodde først at vi prøvde å snakke dem fra å bruke det billigere stoffet.

Det var vi ikke.

Hvis det billigere stoffet faktisk hadde produsert den rimeligere hettegenseren uten å gå på bekostning av produktet, ville vi gjerne brukt den.

Problemet var ikke stoffprisen.

Problemet var å stoppe beregningen for tidlig.

I klesproduksjon skjer sparing ofte gjennom små avgjørelser.

Men den billigste komponenten er ikke automatisk den billigste løsningen.

Noen ganger skaper et litt dyrere stoff mindre avfall.

Noen ganger reduserer en bedre stoffbredde forbruket.

Noen ganger sparer et mer stabilt stoff en utviklingsrunde.

Og noen ganger å betale litt mer for materialet gjør det endelige plagget billigere.

Kunden valgte til slutt det mellomste alternativet.

Stoffet var ikke det billigste de hadde funnet.

Men den ferdige hettegenseren var nærmere målkostnaden.

Enda viktigere, den oppførte seg mye mer forutsigbart under produksjonen.

Det opprinnelige målet var å redusere hettegenserens kostnad.

Det oppnådde vi.

Vi gjorde det bare ikke ved å velge det billigste stoffet.

Det skillet er viktig.

Når vi sammenligner stoffer, spør vi ikke bare:

'Hvor mye koster stoffet?'

Vi spør også:

'Hvor mye vil dette stoffet koste oss å gjøre om til plagget vi faktisk vil ha?'